Klikk på en knapp og gjennomfør en test. Deretter kan du prøve flere av knappene.
Favorittspillet mitt
Du vet det spillet der en oransje figur løper rundt og hopper på kasser? Det er "Crash Bandicoot", og det er uten tvil det beste jeg har [spilt|spist].
Crash er en slags mutant-bandicoot som må redde verden fra den gale forskeren Dr. Neo Cortex. Banene er fulle av feller, fiender og snurrende [plattformer|plakater].
Det beste er farten! Når du løper nedover jungelstier, må du reagere lynraskt for å hoppe over hull og dukke unna rullende [steiner|stoler].
Og lydene! Hver gang Crash samler wumpa-frukt, lager det en så artig [lyd|lukt].
Noen baner går fra venstre til høyre, mens på andre baner følger du rett bak ryggen hans, og du føler at du nesten er med i [løpet|løftet].
Det finnes også bonusnivåer, hvor du må klare ekstra utfordringer for å få flere liv ved å samle alle [diamantene|dyrene].
Jeg blir aldri lei, og jeg elsker hvordan det føles når jeg endelig klarer en vanskelig bane etter å ha prøvd ti [ganger|grønnsaker].
Så hvis du liker spill med action, humor og skikkelig gode utfordringer, da må du prøve Crash [Bandicoot|Broccoli].
På benken i parken
Lina satt alene på den gamle trebenken midt i parken. Det var tidlig morgen, og hun hadde med seg en kopp varm [kakao|kaktus].
Løvet på trærne hadde begynt å skifte farge. Noen blader lå allerede i små hauger langs [stien|stilen].
Hun tok opp notatboka fra veska og begynte å skrive. Tankene hennes føltes klarere når hun var ute i [frisk|falsk] luft.
En liten hund kom løpende mot henne med logrende hale. Den satte seg rett foran benken og så på henne med et forventningsfullt [blikk|blikkboks].
Like etter kom eieren småjoggende, litt andpusten, men med et vennlig [smil|spill].
Lina klappet hunden lett på hodet før den løp videre. Hun kjente at hun ble roligere av slike korte, uventede [møter|måter].
I det fjerne begynte kirkeklokkene å ringe, og sola steg langsomt høyere opp bak [trærne|tærne].
Hun visste at hun snart måtte reise seg og gå, men et lite øyeblikk til, ville hun bare [sitte|sykle].
Fra bønne til butikk
Det mange ikke vet, er at sjokolade starter sin reise langt unna butikkhyllene. Alt begynner med kakaotreet, som vokser i varme og fuktige [områder|oppskrifter].
Et av de landene som produserer mest kakaobønner til sjokoladeproduksjon er Elfenbenskysten i [Vest-Afrika|Nord-Amerika].
På disse trærne vokser store frukter som kalles kakaofrukter. Når de er modne, blir de plukket for hånd og åpnet forsiktig. Inne i frukten ligger mange hvite bønner som må gjennom en viktig [prosess|presse].
Bønnene og fruktkjøttet blir først fermentert i flere dager. Det betyr at de ligger i store hauger og varmes opp naturlig for å utvikle den riktige smaken. Etterpå tørkes de i solen, ofte på store matter av [halm|hjelp].
Når bønnene er tørre, sendes de videre til fabrikker, ofte i andre deler av verden. Der ristes de i store ovner slik at smaken blir [sterkere|større].
Skallet fjernes, kjernene inne i skallene blir igjen. Disse kjernene moses, og blir til kakaomasse. Denne massen er det som senere blir til [sjokolade|grønnsaker].
Kakaomassen blandes med sukker og noen ganger melk, alt etter hvilken type sjokolade man vil lage. Blandingen varmes opp og røres i mange timer for å få en jevn og glatt [konsistens|konsert].
Når sjokoladen er klar, helles den i former og kjøles ned. Den stivner og blir til plater, biter eller figurer, alt etter hva som skal selges i [butikken|hodet].
Først da pakkes den i papir eller plast, får merkelapp og sendes ut til butikker over hele [verden|veranda]. Så neste gang du spiser et stykke sjokolade, kan du tenke på den lange reisen det har hatt fra et tre i jungelen til hånden [din|alt].
Hva er hydraulikk?
Hydraulikk handler om å bruke væske til å skape kraft. Når man presser væske gjennom rør eller slanger, kan det få maskiner og deler til å [bevege|besøke] seg.
Systemer med hydraulikk finnes mange steder, og de gjør tunge jobber lettere. For eksempel brukes det i gravemaskiner som kan løfte store mengder [jord|juice].
Inne i systemet er det ofte olje som presses med stor kraft. Når oljen går inn i en sylinder, skyver den en stang som får noe til å [løfte|lukte].
Hydraulikk er også vanlig i fly og lastebiler. Der sørger det for at bremser og styring virker som de [skal|skalldyr].
Et godt eksempel er brannbiler. Når stigen skal løftes høyt opp i luften, bruker man hydraulikk for å gjøre det trygt og [stødig|stilig].
Uten slike systemer måtte man brukt mye større og tyngre maskiner, eller mer menneskekraft. Hydraulikk gjør det mulig å løfte tungt, styre presist og arbeide effektivt – på en måte som mange andre teknologier ikke [klarer|bare].
Under overflaten
Ingen la merke til den lille gutten da han kom inn på biblioteket. Klokka var halv elleve en tirsdag formiddag, og de fleste setene var [tomme|rommet].
Han hadde en slitt sekk på ryggen og våte sokker i sandalene. Det luktet regn av ham, og håret klamret seg til [pannen|pennen].
Han gikk målbevisst mot hyllene innerst i lokalet, der det var mørkest. Bibliotekaren, en eldre kvinne med firkantede briller, løftet blikket og skulle til å si noe, men [ombestemte|lekte] seg.
Gutten satte seg i en lenestol mellom to høye reoler og tok opp en bok. Han åpnet den forsiktig, nesten som om han trodde den kunne [bite|bytte].
Fingrene var skitne, neglene flisete. Øynene beveget seg raskt over sidene. Én side, to sider, tre... så stanset han. Blikket hans hang seg fast i en [setning|denne].
"Noen hemmeligheter er så dype at de ikke kan bæres alene."
Han lukket boka og så seg rundt. Det var noe med den setningen som hadde satt seg i ham, som et frø. Som en [gåte|gråte].
To uker tidligere hadde han og moren pakket det viktigste i to poser. Det vil si: moren pakket, og gutten bar. "Bare midlertidig," hadde hun sagt. "Bare til alt roer seg." Men hun hadde ikke sett ham i [øynene|ørene] da hun sa det.
De første nettene sov de i bilen. Etter hvert fikk de låne en madrass på et krisesenter. Moren jobbet på dagtid. Gutten gikk ikke lenger på [skolen|solen].
Det var ingen som etterlyste ham.
Han brukte dagene på å gå rundt i byen. Kikket i butikkvinduer, satt på benker, samlet [tomflasker|skog]. Men så, en dag da det regnet, hadde han gått inn på biblioteket. Det var der han oppdaget boken. Og [setningen|lukket].
Neste dag var han tilbake. Den samme stolen, den samme boken. Denne gangen hadde han med seg en blyant han hadde funnet på gaten. Han skrev setningen ned på baksiden av en gammel [handleliste|blyant]. Han leste videre. Boken handlet om en jente som kunne høre hva folk egentlig mente, bak ordene de sa. Hun brukte det ikke som en superkraft, men som et slags [kompass|kompost].
Når faren sa "jeg har det fint", kunne hun høre at det egentlig betydde "jeg er redd". Det minnet ham om [moren|moten].
Hver dag leste han litt mer. Han begynte å ta notater. Ikke fordi noen ba ham, men fordi noe inni ham [våknet|vasket].
Det var som om han leste seg selv tilbake til [livet|arket].
Han ble en fast gjest på biblioteket. Og en formiddag sto bibliotekaren plutselig foran ham. Hun sa ikke noe, bare rakte ham en kopp kakao. Den var varm og duftet [søtt|nesen]. Han tok imot den med begge hender. Etter noen sekunder nikket han, nesten usynlig. Hun nikket tilbake og [gikk|stikk].
Etter det kom det oftere kakao. Og en gang et eple. Hun sa fortsatt ikke mye, men han la merke til at hun la fram bøker hun trodde han kunne [like|lykke].
Han leste dem alle.
En torsdag var ikke stolen hans ledig. En gutt på hans egen alder satt der, med hodetelefoner og tygget [tyggegummi|spiste]. Gutten nølte et øyeblikk, før han satte seg i en annen stol like ved. Han tok fram boka og begynte å lese, men kjente seg plutselig merkelig [ukonsentrert|ukonstruert].
Den andre gutten så bort på ham.
«Du er her ofte,» sa han. «Bor du her, eller?»
Spørsmålet var ment som en spøk, men traff [hardt|kart].
«Nesten,» svarte gutten. Det var første gang han hadde sagt noe høyt i biblioteket.
Den andre lo litt. «Kult. Jeg heter Leo. Skal vi spille sjakk?»
«Jeg kan ikke.»
«Jeg lærer deg.»
De spilte tre runder. Gutten tapte alle, men lo første gang på [lenge|slenge].
Leo kom tilbake neste dag. Og dagen etter. Snart spilte de hver dag.
Så, en fredag, kom ikke Leo. Ikke den neste heller. Gutten ventet, men han kom ikke tilbake.
Han gikk bort til bibliotekaren. Hun løftet [blikket|luften].
«Vet du hvor han er?» spurte gutten.
Hun ristet på hodet. «Nei. Men kanskje han kommer [igjen|uten].»
Gutten nikket. Han kjente seg tyngre i kroppen. Da han kom tilbake til stolen sin, lå det en lapp på setet. Med kjent [håndskrift|forstørrelsesglass].
"Noen hemmeligheter er så dype at de ikke kan bæres alene."
Under var det tegnet en sjakkbrikke. En [konge|klokke].
Han smilte.
Neste mandag satt han i stolen igjen, med boka i fanget. Men denne gangen skrev han selv. Ikke bare notater, men [historier|hysterisk].
Om jenter som kunne høre sannhet. Om mødre som bar for mye alene. Om sjakkpartier som ble til vennskap. Om bibliotekarer som snakket med kakao.
Han visste ikke hva som ville skje i morgen. Kanskje Leo kom tilbake. Kanskje ikke. Kanskje moren endelig ville finne et sted de kunne bo. Kanskje det tok [tid|tidene].
Men han visste én ting: han ville komme tilbake hit. For her hadde han funnet noe han ikke visste at han savnet.
Et språk. En stemme. Seg [selv|egen].
For å bli god til å lese på skjerm, må man trene på å lese på skjerm. Prøv denne lesetesten, og flere andre.
Det er ikke alltid like lett å bli enige om hva for noe hyggelig man skal gjøre på ferie.
