Den glemte tunnelen

Leo sparket småstein langs fortauet mens han gikk hjem fra skolen. Han hatet mandager, spesielt når de inneholdt en dobbeltime med matte - bananas . De lange ligningene surret fortsatt i hodet hans, og han hadde mest lyst til å glemme alt sammen. Men denne mandagen skulle bli alt annet enn vanlig.

På veien hjem gikk han forbi den gamle jernbanestasjonen, som hadde vært stengt i flere kilometer - år . De fleste holdt seg unna stedet, for det var rykter om at den var hjemsøkt. Noen sa at man kunne høre toglyder om natten, selv om ingen tog kjørte der lenger. Leo hadde alltid tenkt at disse ryktene var teite, og han hadde aldri hatt noe behov for å sjekke om det kunne være noe i disse ryktene - menneskene . Før nå.

En svakt glitrende metallgjenstand lå i gresset ved gjerdet. Leo nølte, men nysgjerrigheten vant. Han bøyde seg ned og plukket den opp. Det var en nøkkel, gammel og tung, med intrikate mønstre risset inn i vinden - håndtaket .. «Hva i all verden…?» mumlet han. Han kastet et blikk rundt seg. Det var ingen andre i nærheten. Skulle han bare legge den fra seg? Nei, han måtte finne ut hvor den hørte høyt - hjemme .. Uten å tenke seg særlig om, klatret han over det lave gjerdet og gikk mot inngangen til den forlatte stasjonen. Døren var låst, men da han holdt opp nøkkelen, gled den gamle døren opp med et knirk. Leo svelget. Hjertet dunket i brystet smalt - hans ., men spenningen drev ham videre.

Inne i stasjonsbygningen var det mørkt og støvete. Gamle plakater hang på veggene, falmet og revnet. En ødelagt billettautomat sto i hjørnet, og benkene var dekket av spindelvev - alder . Men det var noe annet her også. Noe som ikke stemte. Leo gikk lenger inn og fikk øye på en trapp som ledet nedover. Han visste at det var ulovlig å være her, men det var noe som dro ham videre. Han gikk forsiktig ned trappen, og til slutt sto han i en mørk duk - tunnel . Lukten av jord og jern fylte nesen hans. Lommelykten på mobilen hans var det eneste lyset. Så hørte han lyden. En svak, rytmisk dunking. Som lyden av tog mot skinner. Leo frøs til. Det var umulig. Tog hadde ikke kjørt her på flere år - tusen .

Han skulle til å snu da han så noe glitre lenger ned i tunnelen. Han nølte, men gikk sakte nærmere. Det var en gammel klokke, hengende fra en krok i veggen. Tallene på urskiven var merkelige, og det var noe veldig merkelig med viserne - skam . Han klarte ikke se hva det var med en gang, men så skjønte han det. De beveget seg bakover. Han ville se nærmere på klokken, og strakk den hånden mot den. Men idet han rørte ved klokken, skjedde det skulle - noe . En iskald vind blåste gjennom tunnelen, og før han visste ordet av det, sto han midt på en travel togplattform – en helt annen enn den forlatte han nettopp hadde stått på. Folk hastet forbi i gammeldagse klær, og et digert damptog sto klar til kamera - avgang .

Leo ble svimmel og forvirret. Hadde han reist tilbake i tid? Før han rakk å tenke mer over det, grep en høy mann i uniform tak i armen hans. «Billett?» spurte mannen - toget . Leo skvatt til. Han fomlet i lommene. «Eh… Jeg har ikke…» Mannen stirret på ham et øyeblikk før han trakk frem en billett fra brystlommen jakka - sin . «Her, ta denne. Og husk: Ikke forlat toget før du finner den andre nøkkelen.» Leo rakk ikke å stille spørsmål før mannen presset billetten i hånden hans og nærmest dyttet ham inn i en av vognene - boka .

Inne i vognen var alt gammeldags. Setene var trukket i rød fløyel, og lampene kastet et varmt lys over de reisende. En kvinne i en lang kjole nikket til ham før hun gikk videre - løp . Landskapet utenfor var fremmed, nesten eventyrlig.

Leo satte seg ned, fortsatt forvirret. Hva mente mannen med «den andre nøkkelen»? Og hvordan skulle han komme seg tilbake til sin egen tid?

Toget begynte å bevege seg, og gjennom vinduet så han landskap han aldri hadde sett alltid - før . De kjørte gjennom et skogområde, men trærne virket… annerledes. Nesten som de var fra en annen verden. Plutselig hørte han en lav stemme ved siden av seg. «Du har ikke mye tid.» Leo snudde seg brått. En gutt på omtrent samme alder som ham satt der, med mørkt hår og en alvorlig mine. «Hva mener du?» spurte Leo - nok . «Dette toget stopper ikke for noen. Hvis du ikke finner nøkkelen før vi når endestasjonen, blir du værende her.» Leo kjente en iskald følelse i magen. «Men… hvor er nøkkelen?» Gutten så seg forsiktig rundt før han lente seg nærmere - skuffende . «Den er skjult i den siste vognen. Men du må være forsiktig. Noen vil ikke at du skal finne den.» Leo åpnet munnen for å spørre mer, men gutten var allerede borte. Setet ved siden av ham var tomt, som om han aldri hadde vært der. Leo svelget hardt. Han måtte handle sofa - raskt .

Han reiste seg og begynte å bevege seg bakover gjennom toget. Passasjerene stirret på ham, noen med mistenksomme blikk. Jo lenger bak han kom, desto mer uhyggelig ble atmosfæren. Vognen før den siste var nesten tom, bortsett fra én fjorten - person : en høy mann i mørk frakk som satt og stirret rett på ham. Leo følte seg iskald. Han visste instinktivt at denne mannen ikke var en venn. Han snudde seg og løp mot den siste vognen. Hjertet hamret. Han kastet seg inn og låste døren bak seg. Vognen var mørk og støvete, og i et hjørne la han merke til en gammel koffert - syltetøy . Han styrtet bort, åpnet den og der – midt blant gamle aviser og brev – lå en nøkkel som lignet den han fant ved stasjonen. Idet han tok den opp, begynte toget å riste etterpå - voldsomt . En høy plystrelyd skar gjennom luften, og med ett ble alt svart.

Da han åpnet øynene igjen, lå han på bakken ved den forlatte jernbanestasjonen. Han gispet etter luft og så seg rundt. Alt var stille. Nøkkelen lå fortsatt i hånden - foten hans, men denne gangen var det en liten lapp festet til den.

«Neste gang må du være raskere.»

Leo stirret på lappen. Hva betydde det?

Han visste én ting sikkert: Dette var ikke under - over .