Under overflaten

Ingen la merke til den lille gutten da han kom inn på biblioteket. Klokka var halv elleve en tirsdag formiddag, og de fleste setene var tomme - stomme .

Han hadde en slitt sekk på ryggen og våte sokker i sandalene. Det luktet regn av ham, og håret klamret seg til pannen - pennen .

Han gikk målbevisst mot hyllene innerst i lokalet, der det var mørkest. Bibliotekaren, en eldre kvinne med firkantede briller, løftet blikket og skulle til å si noe, men ombestemte - ombestilte seg.

Gutten satte seg i en lenestol mellom to høye reoler og tok opp en bok. Han åpnet den forsiktig, som om den kunne bite - bytte .

Fingrene var skitne, neglene flisete. Øynene beveget seg raskt over sidene. Én side, to sider, tre... så stanset han. Blikket hans ble hengende fast i en setning - stemning .

Han lukket boka og så seg rundt. Det var noe med den setningen som hadde satt seg i ham, som et frø. Som en gåte - gråte .

To uker tidligere hadde han og moren pakket det viktigste i to poser. Det vil si: moren pakket, og gutten bar. "Bare midlertidig," hadde hun sagt. "Bare til alt roer seg." Men hun hadde ikke sett ham i øynene - ørene da hun sa det.

De første nettene sov de i bilen. Etter hvert fikk de låne en madrass på et krisesenter. Moren jobbet på dagtid. Gutten gikk ikke lenger på skolen - solen .

Det var ingen som etterlyste ham.

Han brukte dagene på å gå rundt i byen. Kikket i butikkvinduer, satt på benker, samlet flasker. Og så, en dag da det regnet, gikk han inn på biblioteket. Det var der han oppdaget boken. Og setningen - setningen .

Neste dag var han tilbake. Den samme stolen, den samme boken. Denne gangen hadde han med seg en blyant han hadde funnet på gaten. Han skrev setningen ned på baksiden av en gammel handleliste. Han leste videre. Boken handlet om en jente som kunne høre hva folk egentlig mente, bak ordene de sa. Hun brukte det ikke som en superkraft, men som en slags kompass - kompost .

Når faren sa "jeg har det fint", kunne hun høre at det egentlig betydde "jeg er redd". Det minnet ham om moren - moten .

Hver dag leste han litt mer. Han begynte å ta notater. Ikke fordi noen ba ham, men fordi noe inni ham våknet - vasket .

Det var som om han leste seg selv tilbake til livet - lyset .

En formiddag sto bibliotekaren plutselig foran ham. Hun sa ikke noe, bare rakte ham en kopp kakao. Den var varm og duftet søtt. Han tok imot den med begge hender. Etter noen sekunder nikket han, nesten usynlig. Hun nikket tilbake og gikk - grikk .

Etter det kom det oftere kakao. Og en gang et eple. Hun sa fortsatt ikke mye, men han la merke til at hun la fram bøker hun trodde han kunne like - lyke .

Han leste dem alle.

En torsdag var ikke stolen hans ledig. En gutt på hans egen alder satt der, med hodetelefoner og tyggegummi. Gutten nølte et øyeblikk, før han satte seg i en annen stol like ved. Han tok fram boka og begynte å lese, men kjente seg plutselig merkelig ukonsentrert - ukonstruert .

Den andre gutten så bort på ham.

«Du er her ofte,» sa han. «Bor du her, eller?»

Spørsmålet var ment som en spøk, men traff hardt - kart .

«Nesten,» svarte gutten. Det var første gang han hadde sagt noe høyt i biblioteket.

Den andre lo litt. «Kult. Jeg heter Leo. Skal vi spille sjakk?»

«Jeg kan ikke.»

«Jeg lærer deg.»

De spilte tre runder. Gutten tapte alle, men lo første gang på lenge - slenge .

Leo kom tilbake neste dag. Og dagen etter. Snart spilte de hver dag.

Så, en fredag, kom ikke Leo. Ikke den neste heller. Gutten ventet, men han kom ikke tilbake.

Han gikk bort til bibliotekaren. Hun løftet blikket - blikkboksen .

«Vet du hvor han er?» spurte gutten.

Hun ristet på hodet. «Nei. Men kanskje han kommer igjen.»

Gutten nikket. Han kjente seg tyngre i kroppen. Da han kom tilbake til stolen sin, lå det en lapp på setet. Med kjent håndskrift.

"Noen hemmeligheter er så dype at de ikke kan bæres alene."

Under var det tegnet en sjakkbrikke. En konge - klokke .

Han smilte.

Neste mandag satt han i stolen igjen, med boka i fanget. Men denne gangen skrev han selv. Ikke bare notater, men historier - hysterier .

Om jenter som kunne høre sannhet. Om mødre som bar for mye alene. Om sjakkpartier som ble til vennskap. Om bibliotekarer som snakket med kakao.

Han visste ikke hva som ville skje i morgen. Kanskje Leo kom tilbake. Kanskje ikke. Kanskje moren endelig ville finne et sted de kunne bo. Kanskje det tok tid - tidel .

Men han visste én ting: han ville komme tilbake hit. For her hadde han funnet noe han ikke visste at han savnet - savnet .

Et språk. En stemme. Seg selv.